Min motivasjon og terapiform

I mitt første minne står jeg ved en liten bakke. Lillesøsteren min gråter. Jeg får også lyst til å gråte. Jeg undrer meg. Det er jo ikke jeg som er lei meg

​

Vi mennesker har speilnevroner som lar oss kjenne andres følelser. Når noen er lei seg, kjenner vi oss medfølende. Når noen er sinte, blir vi opprørte. Og så går det over igjen, vanligvis. Det er som en improvisert dans med omgivelsene. Dansen er mer eller mindre dramatisk og energisk, avhengig av hva vi møter og selv tar med inn. Nye former oppstår av seg selv.

​

Andre ganger går ikke dansen lett. Det kan kjennes tungt å være med andre, vi står fast eller reagerer uforholdsmessig sterkt, utagerer, stivner, flykter. Kanskje reagerer vi på en måte som var nødvendig tidligere i livet, men som ikke er hensiktsmessig lenger.

​

Jeg er interessert i hvordan vi virker sammen, og hva som betyr noe for menneskene jeg møter. Jeg er interessert i kvaliteten på samværet. Hva er det som er tilstede nå, og hvordan kommer dette til syne? Er det likt som sist eller annerledes? Kan vi finne en måte å se nærmere på det sammen?

​

I terapitimene undersøker vi det du bringer med inn, og hvordan det påvirker deg. Du får muligheten til å erfare på nytt i en trygg setting.